Beviskrav i norsk rett.
20. september 2021
Når en dommer skal avgjøre en sak, må vedkommende anvende den jus som anses korrekt på det faktum som finnes bevist. Parter er veldig ofte uenig om store deler av faktum – typisk hva som skjedde og hva man ble enige om. Hvor sikker på et gitt faktum må dommere være for å gi deg medhold i en sak?
Hovedregelen i norsk rett i sivile saker er at det kun kreves vanlig sannsynlighetsovervekt. Det betyr konkret at dommere skal legge til grunn det faktum vedkommende mener fremstår mest sannsynlig. Er det f.eks. tvist om innholdet i en kontrakt, skal dommeren legge til grunn det hen mener er mer enn (bare) 50% sannsynlig. Mange saker avgjøres på slike relativt usikre grunnlag, men dette har dommere normalt god erfaring i å håndtere. I straffesaker er beviskravet langt høyere, for å forhindre at uskyldige dømmes til straff. Det kreves i straffesaker at hele sakens faktum må være bevist «utover enhver rimelig og fornuftig tvil».
For noen bevistemaer gjelder et skjerpet beviskrav også i sivile saker. Det vil kunne gjelde blant annet ved lovbestemmelser som forutsetter at noe er «åpenbart». Et eksempel der partene var uenige om beviskravet, finnes i en fersk Høyesterettsdom. Et forsikringsselskap avviste å utbetale en forsikringssum fordi forsikringstager ikke ville la seg operere for gallesten – en operasjon som selskapet mente ville medføre at forsikringstageren ble frisk, og at kravet på forsikringsutbetaling da ville bortfalle. Tvisten om beviskravet gjaldt forståelsen av forsikringsavtaleloven § 13-12(1) som sier at «Selskapet kan gi den forsikrede pålegg om tiltak som åpenbart vil begrense omfanget av selskapets ansvar....».
«med «åpenbart» siktes til et beviskrav som på den ene siden ikke er like strengt som det strafferettslige, men som på den andre siden er strengere enn klar sannsynlighetsovervekt»
Høyesterett fant det bevist at operasjonen ville medført bortfall av kravet på forsikringsutbetaling. Da også øvrige vilkår ble funnet oppfylt, vant forsikringsselskapet frem.