De nære eldreranerne.
15. februar 2021
Noen eldreranere er nærmer enn vi liker å tro. De kan være barn, barnebarn, nieser, nevøer eller kanskje den hjelpsomme vaktmesteren eller den gode venninnen. Noen eldre kan som følge av kognitiv/mental svekkelse bli tilsynelatende veldig gavmilde, noe enkelte kan være fristet til å utnytte/ikke takke nei til. Kognitiv svekkelse skjer ofte gradvis, og kan være vanskelig å oppdage. Den daglige livssituasjonen for de fleste eldre stiller begrensede krav til kognitive fungering. Hvis den gamle tilsynelatende fungerer greit i det daglige, kan en kognitiv svekkelse være skjult, og gjøre mye skade over lang tid.
Eldre bestemmer selvfølgelig, som alle andre, over sine egne penger og øvrige aktiva – under forutsetning av at de har tilstrekkelig forståelse for de disposisjoner de foretar, f.eks de gaver de gir bort. Irregulære disposisjoner klarlegges gjerne først etter at den gamle har falt fra – typisk ved at bankkontoen er disponert over på en måte/i et omfang som de etterlatte reagerer på.
Det vil kunne være mulig å få gaver tilbake fra mottagere. Det er utfordrende, men ikke nødvendigvis så vanskelig som mange tror. Det er mange rettsavgjørelser på området som viser at jussen kan hjelpe i slike situasjoner. Avtaleloven har f.eks. ugyldighetsregler som vil kunne anvendes. Domstolen foretar en helhetsvurdering, og legger gjerne vekt på om disposisjonene fremstår påfallende og unaturlige. Typiske elementer i vurderingen er omstendighetene rundt disposisjonene, om de er i strid med tidligere praksis og om gavehensikt kan påvises.
Det er en utbredt oppfatning blant både nærstående og helsepersonell at det er en belastning å få en demensdiagnose. Vi tenker det først og fremst er sykdommen som er belastningen. En diagnose kan bidra til et bedre liv, ved bedre individuell tilrettelegging og medisinering. En diagnose vil normalt også medføre færre irregulære gaver, og også at eventuell etterfølgende prosess blir enklere.
Det er ikke nødvendig for å kunne tilsidesette gaver som ugyldige at giver f.eks. har en demensdiagnose. Det er likevel viktig ikke å utsette demensutredning og en vurdering av samtykkekompetanse, når man opplever kognitiv svekkelse over tid. Den medisinske vurderingen av samtykkekompetanse bør skje også konkret relatert til økonomiske forhold og ikke kun for helsehjelp.
