Erstatningsrett - aksept av risiko.

28. april 2018

Man har i utgangspunktet et såkalt objektivt ansvar for de skader egne dyr forårsaker. Det betyr at eier har ansvar selv om vedkommende ikke kan bebreides på noen måte for at dyret forvoldte skaden. Dette er det strengeste ansvarsgrunnlaget vi har i norsk rett. Men - ingen regel uten unntak. Noen ganger kan skadevolder bli fritatt for ansvar fordi skadelidt anses for å ha akseptert en gitt risiko, og derfor er nærmest til selv å bære tapet. Dette ble anført å være tilfellet i en sak der Høyesterett avsa dom 1. mars 2018.

Etter å ha leid en hest fra et ridesenter, «bukket» hesten, og kvinnen ble kastet av og pådro seg brudd i nakke/bryst/rygg. Hun ble som følge av hendelsen 21% medisinsk invalid. Spørsmålet var om Hestesenteret som eide hesten var ansvarlig for de økonomiske følgene av skaden. Hestesenteret var ansvarsforsikret, og forsikringsselskapet var part i saken.

Både Finansklagenemnda og tingretten ga kvinnen medhold. Dette var imidlertid ikke Eidsivating lagmannsrett enig i, og ga forsikringsselskapet fullt medhold.

Lagmannsretten begrunner sin avgjørelse rettslig med den nevnte juridiske læren som kalles «aksept av risiko». Den går ut på at dersom skadelidte har akseptert en gitt risiko, så vil dyreeieren ikke ha noe ansvar for skader som følge av den aksepterte risikoen. Lagmannsretten vektla at kvinnen var en relativt erfaren rytter, hadde leiet hesten utenfor den ordinære rideskolevirksomheten som ble drevet på ridesenteret, og videre at «bukking» er normalt for hester.

Et viktig tema for lagmannsretten var om hesten «bukket» mer enn andre hester – slik at den representerte en større fare enn vanlig. Lagmannsretten fant ikke dette bevist. Lagmannsrettens dom finner du her.

Dommen ble imidlertid anket til Høyesterett som avsa dom i saken 1. mars 2018. Høyesterett var ikke enig med lagmannsretten, ga den skadelidte kvinnen medhold, og skriver bla følgende:

"De sakkyndige vitnene er alle enige om at rideskolehester skal være spesielt rolige og tolerante overfor ulike ryttere, selv om det finnes en viss forskjell på svært rolige "nybegynnerhester" og hester som mer trenede ryttere finner glede i å bruke. Selv om den som regelmessig tar seg en tur på rideskolehester, før eller siden må regne med å falle av hesten, leder dette, sett fra den enkelte rytters side, som oftest ikke til skader som er så alvorlige at de medfører økonomisk tap.

Slik jeg ser det, kan risikoen for personskader som fører til økonomisk tap, normalt ikke anses for akseptert sett fra rytterens side. Det må enn mer gjelde for skader som skyldes at rytteren bukkes av en rideskolehest. Dette er uønsket adferd hos slike hester.

For rideskolen må det imidlertid som nevnt anlegges et bredere perspektiv – for rideskolen er personskader som påfører de skadelidte kundene økonomisk tap, innenfor det typiske og påregnelige. Dette tilsier for øvrig også at rideskolen står nærmere til å forsikre seg mot dette enn den enkelte rytter.

Dette leder frem til at det i praksis er begrenset plass for synspunktet aksept av risiko ved utleie av vanlige rideskolehester."

Saksgangen illusterer godt hvordan resultatet i en sak som går gjennom domstolsystemet, kan endres. Dommere vektlegger de forskjellig hensyn på ulik måte, men Høyesterett er jo sjefen i dette hierarkiet, og vi har fått en viktig avgjørelse på det erstatningsrettslige område som belyser læren "aksept av risiko". Høyesteretts dom finner du her.